Sololà

Etter snart 4 måneder i utlendighet er det vel på tide å fortelle litt om det stedet og byen jeg bor i.  Byen heter altså Sololà og ligger på et høyde drag over lago Atitlan ca 2100 meter over havet. Vi har en nydelig utsikt over innsjøen og vulkanene på den andre siden.

Sololà er både en by, en kommune og et av 19 fylker i Guatemala. Så her fins både Kommunehus og fylkeshus. Byen har ca  10 000- 15 000 innbyggere ( jeg får et nytt svar hver gnag jeg spør). Innbyggerene er en blanding av Mezclados (som er en blanding mellom Maya og Spanskettede) og mayaer. Brorparten av de som bor i Sololà er Kaqchikel og snakker Kaqchikel som er et av ca 20 mayaspråk som blir snakket i Sololà. Kaqchikel blir snakket av ca 450 000 mennesker på et geografisk lite området.  Bare en 30 minutters båttur til andre siden a innsjøen og de snakker et annet språk, som er så forskjellig at de må kommunisere på spansk for å forstå hverandre.  

Brorparten av mayakvinnene bruker fortsatt tradisjonelle maya klær om en noen ganger med en mer moderne twist. Hvert område har sin spesielle drakt, så også i Sololà. Ikke like mange menn bruker tradisjonelle klær men jeg ser noen hver dag. 

Sololà har alltid vært en viktig handelsby da den ligger strategisk til mellom lavlandet og høylandet. Det er hver dag boder i gatene som selger grønnsaker, frukt, klær, sko og mye mer. Men det tar skikkelig av tirsdager og fredager.  Sololà er bare kjent for en ting og det er fredagsmarkedet. Da er hele sentrum okkupert av boder og det er et ørende folkeliv.  Det kommer folk fra de fleste landsbyene rundt Atitlan innsjøen og høylandet for å kjøpe og selge. Det selges levende høns, kalkun, husdyr, møbler, undertøy, CD-er (piratkopi selvfølgelig), vevde tradisjonelle klær, kurver, verktøy, såper, naturmedisin, sengetøy, smykker, mobiler, radioer, ladere og mye, mye mer.

Det er spennende å oppleve i vertfall de første gangene. Fredager og tirsdager en de eneste dagene vi ser turister i byen og det er ikke uten grunn. Men etter hvert blir det mest et ork. Siden jeg må gjennom markedet for å komme til jobben, må jeg beregne 5 min ekstra tirsdager og fredager for å komme meg til jobb.

Ellers er det ikke så mye som skjer her, Dagene begynner ved soloppgang med fult liv og røre og når sola går ned rundt kl 6 faller byen til ro. Det er få restauranter og ingen steder å gå ut. Men vi bor heldigvis nærme Panajachel som er en turistby ved innsjøen som har alle fasiliteter til å med kino.

Men å si at Sololà er stille by, går ikke ann. Her der det aldri stille! Dagen begynner som sagt med solen så i 5-6 tiden er bilene i gatene. Familien Mogollòn har stått opp og vasker gjerne opp eller vaker klær i bakgården.  Pickup sjåførene står rundt hjørne der jeg bor å roper  ”pana-pana-panaaa!!” For å få med seg passasjerer til Panajachel. Det er undger som griner,mødre som kjefter, reklamebiler som kjører rundt med dundrende høy musikk og busser som tuter.

 Er det helg eller ikke helg, og noen har noe å ferie; bursdager, dåp, bryllup, uteksaminering, en eller annen helgens dag, vet alle å gjøre det klart at de har noe å feire.  Kl 4-5 om morgenen er det vanlig å høre et smell eller to av og til etterfulgt av høy musikk. Den høye musikken kommer som regel litt ut på dagen, heldigvis.  Men den er virkelig høy!, og ofte marimbamusikk eller en Ompa lignende musikk fra Mexico.  Også har vi søndagen da nesten alle går i kirken. De katolske kirkene er greie nok, men de evangeliske er også veldig glad i store høytalere og musikk, og det er mange evangeliske kirker!! Og om natten gjør hundene og det er mange døgnville haner her. Men jeg klager ikke. Man venner seg til det meste.  Jeg sover godt om nettene og skvetter ikke hver gang jeg hører en bombe.

Jeg trives veldig godt i Sololà, som er en akkurat passe stor by, 2,5 timer fra hovedstaden med en utrolig flott beliggenhet.