Jul i Sololà

Da har vi feiret vår første jul vekke fra mor og far i fremmed land. Og en annerledes jul har det vært. Jeg, Hanne og Bjørn Egil var invitert til å feire jul hos familien Guarcax og det sa vi selvfølgelig ja til. Vi hadde også sagt oss villige til å lære å lage Tamales som er retten nesten alle guatemaltekere spiser til jul.

Hanne og Maria jobber flittig

Forberedelsene begynte 23. desember. Først tok Theresa seg en tur til mølleren med ris som ble malt til mel. Melet er med på å lage en slags masse/grøt som Tamalesen består av. I denne familien er det mange munner og mette, så vi skulle lage en grøt som holdt til ca 100 porsjoner tamales. Smør, salt ble tilsatt og så var det bare og røre inn gradvis mer og mer vann. Det var Maria, Hanne og jeg som stod for jobben. Vi brukte et stort bambusrør og byttet på å røre. Og skal si det var tungt arbeid! To måtte holde gryta mens den tredje rørte. Jeg fikk virkelig brukt de armmusklene jeg hadde, og kanskje jeg til og med fikk noen nye! Røra blei så satt kaldt til dagen etterpå


Julaften begynte med "norsk" frokost hos Hanne og Bjørn Egil. Vi hadde julegave utdeling og god mat. (Julegaver er ikke veldig vanlig i Guatemala). Så gikk turen til fam Guarcax. Forberedelsene i dag gikk ut på å lage en tomatbasert saus med kjøtt av svin. Men jeg ble satt til å vaske blad. Tamales pakkes inn i to lag med store blad som må vakses. Nå å vaske 200 blad tar faktisk et par timer! Så var det tid for lunsj som ble spist ute under presenning for å skygge for den sterke sola. På menyen sto høne (som jeg var med å slakta dagen før). Til dessert hadde vi norsk sjokolade, som alltid blir godt mottatt.

Tamales laging. Cesar, Ayla, Maria, Theresa, Hanne og Joana.

Når sola gikk ned fikk ungene kose seg med kinaputter, andre små fyrverkerier og stjerneskudd.  Kjekt for både store og små.  Nå skulle også Tamalesen ferdiglages. Hver Tamales besto av rismasse, tomatsaus med kjøtt, 4 rosiner (hverken mer eller mindre) og en paprikabit, som ble pakket inn i blader og festet med tau. Når alle var ferdig ble de lagt i en kjele og dampet i ca 2 timer.

Så var det å vente. I Guatemala ringer ikke julen inn før ved midnatt og det er da vi spiser. Ventetiden ble kortet ned med vin drikking og Jenka spilling. Når klokka nærmet seg midnatt, hadde først familien en andakt. De som feira jul sammen denne kvelden var  mor Joana, 6 av hennes 8 barn, 3 ektefeller, 8 barnebarn, også oss 3 nordmenn. Etterpå gikk vi alle ut for å se på fyrkverkeriet, som på alle måtte var på høyde (om ikke bedre) en en norsk nyttårsfering. Endelig kunne vi spise litt, og det smakte fortreffelig! Hold ut en og en halv time så måtte takke for meg. 

Vi venter på fyrverkerier.

1. juledag var dagen for norsk mattradisjon. Ca 2 uker før jul hadde William fått skaffet seg en sau. Sauekjøtt er ikke alltid like lett og få tak i. William, som har vært i Norge, var ivrig på å smake pinnekjøtt igjen, så han spurte om vi kunne tenke oss og lage det. Så klar sa Hanne og Bjørn Egil. Hvor er kjøttet? Henter sauen om en uke og slakter den mandag før jul var svaret. Da blei det noen  telefoner til gamle landet. Ble litt kort tid for å lage skikkelig pinnekjøtt, men vi måtte bare prøve. For at jeg også skulle bidra med noe ble det bestemt at vi skulle lage småmat til lunsj.

Sauehenting i pick-up

Søndag før jul ble sauen henta og mandag ble den slaktet ( Ricardo, mannen til Maria er slakter). Alt kjøttet ble saltet godt i 2 dager før det ble hengt opp til tørking over ovnen fram til jul. Juleaften ble kjøttet til småmaten kokt. Jeg prøvde iherdig å rense krafta for skum, men tror ikke Gunvald hadde vært veldig fornøyd med jobben.

Kjøkkenhjelp til småmat laging.

1. juledag var det bare og sette alle i sving med å kutte opp kjøtt, gulrøtter og poteter. Markede i Sololà viste seg å ha alle ingrediensen vi trengte for å lage småmat, selv om ertene ble grønne. Et par dager før hadde jeg også lagd en lefseklingdeig på maismel (vi hadde et par glutenallergikere til bords). Den ble sånn tålig bra. Mer på størrelse med tortilla en lefsekling. Men maten ble servert med stor suksess. Og selv om jeg var den eneste som hadde smakt småmat før og derfor ikke har noen som kan støtte opp om min påstand, sa smakte det virkelig som småmat skal smake!

Det ferdige resultatet...

Da var det Hanne og Bjørn Egil sin tur. Jeg hadde ikke så mye og bidra med som kommer fra en ribbespisende familie. Ribbe stykkene ble delt opp og vi fant en stor gryte og la bambusen i bunn og lot de dampe på vanlig vis. Kålrabi hadde vi vært på utkikk etter i flere dager uten hel. Så det ble pinnekjøtt med surkål. Ingen stor fan av pinnekjøtt, men dette måltidet smakte helt fantaskitsk!

Og her har vi pinnekjøttet!