17 mai i Guatemala

17. mai i år blei feiret lørdag den 14. mai da det dessverre ikke er nasjonal fridag 17. her i landet og noen så seg nødt til å jobbe på selve dagen. Men å feire 17. mai den 14 er ikke så ille!  Hüipilene fra Solola er ikke blitt ferdig enda, men Bjørn har fått seg tradisjonell jakke og jeg stilte i topp fra Santiago Atitlan, Hanne i kjole og med 17. mai sløyfene på plass var i klar. Vi tok en minibuss ned til hovedstaden lørdag morgen sammen med vår venn Viktor etter å ha mottatt en invitasjon om ".. familiefest i ambassadørens residens fra kl 12 til kl 17. Det blir flaggheising, barnetog, leker, 17.mai-tale, norsk buffet, wienerpølser, brus, is og kaker." Det kunne vi jo ikke si nei til.

Bjørn Egil i tradisjonel Sololà jakke.

Og sannelig etter og ha kommet oss velberget fram hva får vi til velkomst mat? Leif Vidars wienerpølser!! med lompe!! og Idun sennep og ketsjup. Fantastisk! Og plutselig var vi omringet av nordmenn og hørte Norsk bli snakket på alle kanter. En underlig opplevelse. Vi hilste  på 3 andre fredskorpset deltakere. Det er ikke så lenge siden jeg oppdaget av vi var fler ved å ta en titt på fk-world.com, så det var kjekt å endelig hilse på. Det var Lina som jobber for Kirkensnødhjelp i hovedstaden og Jannicke og Magnus som jobber for en organisasjon som heter Design without borders og som jobber i Antigua med å utvikle nye rullestoler.

Leif Vidar pølse med lompe!

Ellers var det flere mennesker der med ulik tilknytning til Norge. Det var en familie der gamlemor hadde vært gifte med en fra Bodø, men nå igjen bodde i Guatemala med sin familie, og en annen som hadde funnet seg en gutemalsk kone da han kom hit for å jobbe for Norsk hydro, og ble værende. Snakket også med en som snakket bra norsk, men som aldri hadde bodd i Norge. Han var født i Frankrike av norske foreldre og jobbet nå som proffesor ved et universitet i Guatemala.  Hans guatemalske kone hadde på seg hardanger bunaden.

Etter velkomst maten fikk vi høre musikk fra et korps fra Comalapa. Comalapa er vennskapskommune med Stord kommune og har også hatt fredskorpset utveksling i flere år. Gjennom dette samarbeidet ble korpset dannet og de har lært seg flere norske sanger.  Var utrolig flott å høre på. 

Korpset fra Comalapa

Så kom turen til 17. mai tale. Den jobben hadde Sveinung Ekseland senior fått som jobber som sjef for kirkens nødhjelp i Guatemala og som bor her med kone og 3 sønner. Han fortalte livlig om sine barndomers 17. maier på Stord og i Etna og jeg tror vertfall vi som har opplevd andre 17. maier på små steder lo godt. Vet ikke om den slo like godt an blant de spansktalende, men bra jobba Sveinung. Ambassadøren Lars Vaagen overbrakte hilsener fra konge og det Norske flagg ble heist.

Flagheising 

17. mai toget begynner.

Så fikk vi lunsj som bestod av bla annet kjøttkaker og laks, Stor suksess!  Barna fikk is og det var leker.  Akkurat som en 17.mai hvor som helst i Norge med andre ord. Festlighetene ble avsluttet med 17. mai tog, med korps og det hele.  Ambassade residensen er i et loket villastrøk, så vi fikk noen rare blikk der vi gikk og ropte hurra hurra!  Men god stemning var det, tror ikke man føler seg like norsk som når mann er nordmann i utlandet, vertfall ikke på 17. mai.

På slutten av festlighetene med ambassadør Lars Vaagen, Bjørn Egil, Viktor, ambassadør fruen Julia, Sveinung Ekeland, jeg Hanne og Sveinungs kone Silvia.

Og hva gjorde vi på selve dagen den 17.? Svevde over Lago Atitlan i en paraglid! 

Påske

I år ble det ingen skitur, krim på tv eller peiskos på hytta. Påsken feiers ganske annerledes i dette landet. Religionen står fortsatt sterkt, og påske er på alle mulige måter en religiøs høytid.

Palmesøndag var jeg i hovedstaden og da fikk vi se den første av mange parader som er noe av det virkelig spesielle her i Guatemala. Hver dag gjennom påskeuka er det ulike parader i ulike bydel, og før hver parade lages det fanastiske tepper i gatene av granbar, farget sagmugg, blomster, egg og frukter, og resultatet er fanastisk å se på, bare synd det varer så kort. Bilder sier mer en ord:

Påske brød som spiser hver dag i påsken, søt og etterhvert ganske tørt, men godt å dyppe i kaffe! 

 

Fra palmesøndagparaden i hovedstaden. En av mange flåter vi så i løpet av påsken. Denne ble bært av mellom 25 og 30 mann på hver siden. 

 

 Fra langfredagparaden i San Pedro la laguna. Her blir det pyntet med egg som er farget og blomster på sidene.

 

 Påskemorgen i Sololà. Hver bydel har pyntet et kvartal av  paraderuten. Har er bidraget til Chaquijya.

"Teppene" er lagd av et tykt lag med sagmugg, så fargelagt sagmugg på toppen.

 

Bidraget fra San Jorge la alguna, med blomster og grønnsaker.

Paraden gikk også gjennom markedet 

 

Kirken i bydelen el Calvario. Her er det pyntet med granbar og blomster. Foran kirkeinngangen henger det frukter. 

Nydelig detaljarbeid.

Prosesjonen har startet med prestene i forkant og folket som kommer etter.

Og det var det for dette året.... 

Jobben min

Utenfor jobben min.

 Jeg har jobbet i fire måneder. Arbeidsplassen min heter Centro de Salud og er helsestasjonen i Sololà sentrum. Så hvordan er heldevesenet bygd opp?  Jeg har nok ikke den fulle oversikten enda, men landet er delt opp i helsedistrikter, og hvert helsedistrikt har et Centro de Salud (C/S). Hvor mange distrikter som fins i Guatemala vet jeg ikke, men bare rundt lago Attitlan er det iallefall fire. Hvert C/S har flere Puestos de Salud som er mindre helsestasjoner rundt om i distriktet. Solola har 9 puestosde Salud. Nå min arbeidsplass har derfor en stor administrasjonsdel som har ansvar for alle helsesenterene i Sololà. Sjefen min heter Juan Felix Navarijo og er lege.

Oversikt over organiseringen av helestasjoner i Sololà.

Brorparten av dem jeg jobber med er enfermera axiliar (enfermera=sykepleier). De har en 1 årig utdanning og kan stor sett gjøre det samme som en sykepleier i Norge kan pluss litt til. C/S har flere klinikker til konsultasjoner med pasienter. Det er alltid en lege og en enfermera axiliar på jobb. De har 24 timers vakt hver 4 dag. På dagtid er det som regel to enfermera axiliar til på jobb. Alle fire tar imot konsultasjoner på på lik linje med legen. ( De har selvfølgelig en lege på jobb og forhøre seg med, hvis de er noe de er usikre på usikre.)

Innerst i gangen med alle klinikkene er det to dører tett i tett. Den er til apoteket. Der har de alt og ingenting, det kommer helt an på hva de får tilsendt av medisiner fra regjeringen. Helsearbeidere i hele Guatemala har den siste tiden reist til hovedstaden for å skrive under på et protestbrev p.g.a mangelen på medisiner og vaksiner. Det har vært litt sånn i det siste at "ja går du på p-piller ja, nei beklager det har vi ikke akkurat nå, du får får en ladning med kondomer i stedet". Pasienten har selvfølgelig muligheten til å handle medisiner på andre apotek (det mangler ikke på apoteker i byen) Men det er bare her medisinene er gratis.

Utenfor døra der jeg jobber.

 Døra ved siden av er der jeg jobber. På døra står det Hipodermia. Her har vi forskjellige arbeidsoppgaver. Noe av det vi gjør aller mest er å vaksinere. Barn fra 0-4 år kommer for å vaksinere seg etter et nasjonalt vaksineprogram. Så vaksinerer vi voksne, setter stivkrampesprøyter og antirabies vaksiner til de som er blitt bit av hunder. Vi setter også en del andre injeksjoner av ymse slag, antibiotika, smertestillende, B-12 med mer.

Her står vi og trekker opp vaksiner og veier barn.

Hit kommer også alle som ønsker prevensjon (Planificacion Familiar). Her kan de få p-piller, kondomer, p- sprøyte hver 3 måned (veldig populært), P-stav og spiral. Vi gir også  informasjon om de ulike metodene og vi setter p-sprøyte og p-stav og holder et register på alle sammen.

Oversikt over ulike prevensjonsmidler som er tilgjenngelig.

Det blir også behandlet en del sår. Vi renser nye sår og behandler de som trenger å sy og de som skal fjerne sting. Mange må komme igjen å få utført sårstell hos oss, ikke bare fordi såret er stort eller alvorlig, men fordi de ikke har utstyr eller kunnskap til å stelle det selv hjemme.

Hver setter vi injeksjoner og utfører sårstell. 

Som medisinen på C/S, er tjenestene gratis. Vi har derfor pasienter fra alle samfunnslag, også de aller fattigste.  Det forbausa meg veldig i begynnelsen hvor mange som ikke han lese eller skrive. Og det er ikke bare blant de eldste. Mange på min alder og yngre har aldri hatt noe skolegang og kan derfor ikke signere med sitt egen navn engang. Det er ikke å overdrive å si at 1/3 må signere med fingeravtrykket sitt. Alle som skal komme igjen for nye behandlinger (vaksiner/ prevensjonsmiddel osv.) får et kort de må ha med seg hver gang der alt står registrert. Siden mange ikke kan lese er det viktig at vi forklarer nøye når de skal komme igjen.

Men vi fører også andre registre. Det blir mye papirarbeid per pasient og alt for hånd selvfølgelig. Siden særlig etternavnene er noe fremmed for meg (Ajquichi, Tzorin, Panjoj osv.) bruke jeg flittig korekturlakken min.
Siden C/S er døgnåpent alle dager,og pasientene kommer når de vil, det er derfor litt som i akuttmottaket jeg jobbet i hjemme. Det kan gå en time uten en eneste pasient, for så i neste øyeblikk og være en lang kø med mennesker som står og venter. Det er typisk at det er mer travelt om morgenen en om kvelden og det er flere pasienter på tirsdager og fredager da det er markedsdag.

I løpet av en arbeidsdag jobber jeg sammen med opp til 4 andre eller alene. Dette året er det mye fokus på ernæring og vekst i dette landet så det er to  (Flor og Thelma) som jobber spesielt med å registrere underernærte barn og som har innskjerpet et system der vi veier alle barn under 2 år hver måned og måler høyden hvert halvår. Så er det sjefen på kontoret Manuel og undersjefen Isabel, også jeg da.

Mine herlige kollegaer Telma og Bakhodet til Flor.

Arbeidsdagen er fra kl 08.00 til kl 16.30 mandag til fredag, med en times lunsjpause. Da går nesten alle hjem og spiser, og jeg også. Har bare 3 min å gå hver vei.

Sololà

Etter snart 4 måneder i utlendighet er det vel på tide å fortelle litt om det stedet og byen jeg bor i.  Byen heter altså Sololà og ligger på et høyde drag over lago Atitlan ca 2100 meter over havet. Vi har en nydelig utsikt over innsjøen og vulkanene på den andre siden.

Sololà er både en by, en kommune og et av 19 fylker i Guatemala. Så her fins både Kommunehus og fylkeshus. Byen har ca  10 000- 15 000 innbyggere ( jeg får et nytt svar hver gnag jeg spør). Innbyggerene er en blanding av Mezclados (som er en blanding mellom Maya og Spanskettede) og mayaer. Brorparten av de som bor i Sololà er Kaqchikel og snakker Kaqchikel som er et av ca 20 mayaspråk som blir snakket i Sololà. Kaqchikel blir snakket av ca 450 000 mennesker på et geografisk lite området.  Bare en 30 minutters båttur til andre siden a innsjøen og de snakker et annet språk, som er så forskjellig at de må kommunisere på spansk for å forstå hverandre.  

Brorparten av mayakvinnene bruker fortsatt tradisjonelle maya klær om en noen ganger med en mer moderne twist. Hvert område har sin spesielle drakt, så også i Sololà. Ikke like mange menn bruker tradisjonelle klær men jeg ser noen hver dag. 

Sololà har alltid vært en viktig handelsby da den ligger strategisk til mellom lavlandet og høylandet. Det er hver dag boder i gatene som selger grønnsaker, frukt, klær, sko og mye mer. Men det tar skikkelig av tirsdager og fredager.  Sololà er bare kjent for en ting og det er fredagsmarkedet. Da er hele sentrum okkupert av boder og det er et ørende folkeliv.  Det kommer folk fra de fleste landsbyene rundt Atitlan innsjøen og høylandet for å kjøpe og selge. Det selges levende høns, kalkun, husdyr, møbler, undertøy, CD-er (piratkopi selvfølgelig), vevde tradisjonelle klær, kurver, verktøy, såper, naturmedisin, sengetøy, smykker, mobiler, radioer, ladere og mye, mye mer.

Det er spennende å oppleve i vertfall de første gangene. Fredager og tirsdager en de eneste dagene vi ser turister i byen og det er ikke uten grunn. Men etter hvert blir det mest et ork. Siden jeg må gjennom markedet for å komme til jobben, må jeg beregne 5 min ekstra tirsdager og fredager for å komme meg til jobb.

Ellers er det ikke så mye som skjer her, Dagene begynner ved soloppgang med fult liv og røre og når sola går ned rundt kl 6 faller byen til ro. Det er få restauranter og ingen steder å gå ut. Men vi bor heldigvis nærme Panajachel som er en turistby ved innsjøen som har alle fasiliteter til å med kino.

Men å si at Sololà er stille by, går ikke ann. Her der det aldri stille! Dagen begynner som sagt med solen så i 5-6 tiden er bilene i gatene. Familien Mogollòn har stått opp og vasker gjerne opp eller vaker klær i bakgården.  Pickup sjåførene står rundt hjørne der jeg bor å roper  ”pana-pana-panaaa!!” For å få med seg passasjerer til Panajachel. Det er undger som griner,mødre som kjefter, reklamebiler som kjører rundt med dundrende høy musikk og busser som tuter.

 Er det helg eller ikke helg, og noen har noe å ferie; bursdager, dåp, bryllup, uteksaminering, en eller annen helgens dag, vet alle å gjøre det klart at de har noe å feire.  Kl 4-5 om morgenen er det vanlig å høre et smell eller to av og til etterfulgt av høy musikk. Den høye musikken kommer som regel litt ut på dagen, heldigvis.  Men den er virkelig høy!, og ofte marimbamusikk eller en Ompa lignende musikk fra Mexico.  Også har vi søndagen da nesten alle går i kirken. De katolske kirkene er greie nok, men de evangeliske er også veldig glad i store høytalere og musikk, og det er mange evangeliske kirker!! Og om natten gjør hundene og det er mange døgnville haner her. Men jeg klager ikke. Man venner seg til det meste.  Jeg sover godt om nettene og skvetter ikke hver gang jeg hører en bombe.

Jeg trives veldig godt i Sololà, som er en akkurat passe stor by, 2,5 timer fra hovedstaden med en utrolig flott beliggenhet.

Jul i Sololà

Da har vi feiret vår første jul vekke fra mor og far i fremmed land. Og en annerledes jul har det vært. Jeg, Hanne og Bjørn Egil var invitert til å feire jul hos familien Guarcax og det sa vi selvfølgelig ja til. Vi hadde også sagt oss villige til å lære å lage Tamales som er retten nesten alle guatemaltekere spiser til jul.

Hanne og Maria jobber flittig

Forberedelsene begynte 23. desember. Først tok Theresa seg en tur til mølleren med ris som ble malt til mel. Melet er med på å lage en slags masse/grøt som Tamalesen består av. I denne familien er det mange munner og mette, så vi skulle lage en grøt som holdt til ca 100 porsjoner tamales. Smør, salt ble tilsatt og så var det bare og røre inn gradvis mer og mer vann. Det var Maria, Hanne og jeg som stod for jobben. Vi brukte et stort bambusrør og byttet på å røre. Og skal si det var tungt arbeid! To måtte holde gryta mens den tredje rørte. Jeg fikk virkelig brukt de armmusklene jeg hadde, og kanskje jeg til og med fikk noen nye! Røra blei så satt kaldt til dagen etterpå


Julaften begynte med "norsk" frokost hos Hanne og Bjørn Egil. Vi hadde julegave utdeling og god mat. (Julegaver er ikke veldig vanlig i Guatemala). Så gikk turen til fam Guarcax. Forberedelsene i dag gikk ut på å lage en tomatbasert saus med kjøtt av svin. Men jeg ble satt til å vaske blad. Tamales pakkes inn i to lag med store blad som må vakses. Nå å vaske 200 blad tar faktisk et par timer! Så var det tid for lunsj som ble spist ute under presenning for å skygge for den sterke sola. På menyen sto høne (som jeg var med å slakta dagen før). Til dessert hadde vi norsk sjokolade, som alltid blir godt mottatt.

Tamales laging. Cesar, Ayla, Maria, Theresa, Hanne og Joana.

Når sola gikk ned fikk ungene kose seg med kinaputter, andre små fyrverkerier og stjerneskudd.  Kjekt for både store og små.  Nå skulle også Tamalesen ferdiglages. Hver Tamales besto av rismasse, tomatsaus med kjøtt, 4 rosiner (hverken mer eller mindre) og en paprikabit, som ble pakket inn i blader og festet med tau. Når alle var ferdig ble de lagt i en kjele og dampet i ca 2 timer.

Så var det å vente. I Guatemala ringer ikke julen inn før ved midnatt og det er da vi spiser. Ventetiden ble kortet ned med vin drikking og Jenka spilling. Når klokka nærmet seg midnatt, hadde først familien en andakt. De som feira jul sammen denne kvelden var  mor Joana, 6 av hennes 8 barn, 3 ektefeller, 8 barnebarn, også oss 3 nordmenn. Etterpå gikk vi alle ut for å se på fyrkverkeriet, som på alle måtte var på høyde (om ikke bedre) en en norsk nyttårsfering. Endelig kunne vi spise litt, og det smakte fortreffelig! Hold ut en og en halv time så måtte takke for meg. 

Vi venter på fyrverkerier.

1. juledag var dagen for norsk mattradisjon. Ca 2 uker før jul hadde William fått skaffet seg en sau. Sauekjøtt er ikke alltid like lett og få tak i. William, som har vært i Norge, var ivrig på å smake pinnekjøtt igjen, så han spurte om vi kunne tenke oss og lage det. Så klar sa Hanne og Bjørn Egil. Hvor er kjøttet? Henter sauen om en uke og slakter den mandag før jul var svaret. Da blei det noen  telefoner til gamle landet. Ble litt kort tid for å lage skikkelig pinnekjøtt, men vi måtte bare prøve. For at jeg også skulle bidra med noe ble det bestemt at vi skulle lage småmat til lunsj.

Sauehenting i pick-up

Søndag før jul ble sauen henta og mandag ble den slaktet ( Ricardo, mannen til Maria er slakter). Alt kjøttet ble saltet godt i 2 dager før det ble hengt opp til tørking over ovnen fram til jul. Juleaften ble kjøttet til småmaten kokt. Jeg prøvde iherdig å rense krafta for skum, men tror ikke Gunvald hadde vært veldig fornøyd med jobben.

Kjøkkenhjelp til småmat laging.

1. juledag var det bare og sette alle i sving med å kutte opp kjøtt, gulrøtter og poteter. Markede i Sololà viste seg å ha alle ingrediensen vi trengte for å lage småmat, selv om ertene ble grønne. Et par dager før hadde jeg også lagd en lefseklingdeig på maismel (vi hadde et par glutenallergikere til bords). Den ble sånn tålig bra. Mer på størrelse med tortilla en lefsekling. Men maten ble servert med stor suksess. Og selv om jeg var den eneste som hadde smakt småmat før og derfor ikke har noen som kan støtte opp om min påstand, sa smakte det virkelig som småmat skal smake!

Det ferdige resultatet...

Da var det Hanne og Bjørn Egil sin tur. Jeg hadde ikke så mye og bidra med som kommer fra en ribbespisende familie. Ribbe stykkene ble delt opp og vi fant en stor gryte og la bambusen i bunn og lot de dampe på vanlig vis. Kålrabi hadde vi vært på utkikk etter i flere dager uten hel. Så det ble pinnekjøtt med surkål. Ingen stor fan av pinnekjøtt, men dette måltidet smakte helt fantaskitsk!

Og her har vi pinnekjøttet!

Radio hallingdal

Nå ,det er mye rart jeg aldri trodde jeg skulle oppleve. Og det å bli intervjuet av radio hallingdal i Guatemala er en av de. Men det har altså skjedd. Rita Stavne og Knut Mehus tok turen over dammen i forrige uke. De hadde fått penge støtte av mediatilsynet og kom hit for å lage en reportasje om vennskapet Ål- Solola.  De hadde leid William som guide og jeg var med på lasset for noen norske kommentarer.

Første dag hadde vi frokost med tidligere ordfører og initiativtaker Pedro Iboy. Deretter gikk turen til Colegio Maya der vi ble fortalt historien om grunnleggingen og vist litt rundt. Dagen ble avsluttet på Xocomil, en lokal radiostasjon. Der tok en veldig energisk Carlos Sancez tok imot os. Det ble litt direktesending, så nå har jeg snakket på guatemalsk radio også!

Fra en radiomann til en annen...

Neste dag var vi på besøk på kultursenteret til gruppen Sotzil. Lederen for gruppen, Lisandro Guarcax, ble kidnappet og drept i august i år. Han var en forkjemper for mayanes kulturer, og det er trolig derfor han ble drep. Sotzil var bl.a i Norge dette året for å delta på Riddu- Riddu festivalen i Kautokeino. Drapet har fått mye internasjonal oppmerksomhet. Den norske ambasasden har bl.a engasjert seg sterkt. I dag består gruppen av 7 medlemer deriblandt Lisandros yngere bror Daniel. De er en teater/ dans og musikk gruppe.

Hos Sotzil



Etter dette besøket gikk turen til kommunehuset. Her fikk vi snakke med Berta Tuy. Hun jobber for Rigoberta Menchù Fundacion. Akkurat nå jobber organisasjonen med å få alle guatemaltekere folkeregistert, og da særlig urbefolkningen. Mye informasjon gikk tapt under borgerkrigen i Guatemale. Husker ikke akkurat tallet, men over en million guatemaltekere er ikke folkeregistert.

Veldig oppstilt i kommunehuset.

Når vi var i kommunen fikk vi også snakke med Fransisco Baquin Coj som er prosjektleder for MIC i Sololà. MIC er et program i regi av Kommunenes Sentralforbund, med samarbeid kommuner imellom. Fokuset er på utveksling av kunnskap, større deltakelse i lokalpolitikk, og kvinners deltakelse. I dag er det 6 kommuner i Guatemala med vennskapskommuner i Norge som er med på prosjektet.

Denne dagen ble avsluttet med et intervju med noen av de tidligere FK deltakerene fra Solola. Særlig Emilio og Viktor imponerte med sine norsk kunnskaper (de er 5 år siden de var i Norge).

Fredag var det min tur til å bli intervjuet på arbeidsplassen min. Min overordede "sjef" Manuel strammet seg opp og satte tydelig pris på besøk fra to jounalister fra Norge. Fredag er også den store markedsdagen, så det måtte selvfølgelig også oppleves. Da fylles gatene med folk og boder som selger alt du kan tenke deg. Absolutt en opplevelse for alle som besøker Sololà.

Etter en liten tur til Panahajel (de måtte jo få være litt turister også), gikk turen til ASOMADEK. Det er en veveorganisasjon som ble stiftet i 1987 da mange kvinner var blitt enker p.g.a borgerkrigen og ikke kunne brødfø familiene sine. De produserer bla skjerf, vesker som blir eksportert til mange ulike land. De har gradvis vokst og inkluderer  nå over 300 kvinner.

Farging av garn.

Og tørking av garn.

Så kom helgen og søndag var det avskjed. Et kort og hektisk besøk med andre ord! 

Engelsk kurs

22-26 november hadde vi et engelsk kurs på Col. Maya for lærere og noen elever. Viktor og Emilio spurte oss en av de første dagene om vi kunne tenke oss og holde et engelskkurs. Siden de som tidligere har vært på utveksling har vært lærere har det nesten blitt en årlig tradisjon, og lærerne her har etterspurt det. Vi kunne ikke annet en si ja.


Ingen av oss hadde vært engelsk lærere før, så det ble mye arbeid på oss. Først var det å lage en ukeplan. Hva skal vi lære bort? Hva vet de fra før? Vi fikk heldigvis hjelp av William, Viktor og Emilio. Så var det å fordele arbeidsoppgaver å planlegge hvordan vi skulle lære bort.

Ivrige studenter.

Det ble noen lange kvelder, men mandagsmorgen var vi på plass og like spente som skulle det vært første skoledag. Så var det bare å vente på studentene som kom en etter en, til de til slutt var ca 20 stykker. Vi var 4 lærere; jeg, Hanne, Bjørn Egil og William. Jeg var nokså stressa og nervøs når vi begynte med å presentere oss. Men studentene var lærevillige og flinke, og kjente hverandre godt, så det var en god stemning i klasserommet.

Hanne underviser

Lek må til...

Hver dag hadde vi forskjellige tema. Hanne begynte med å lære bort om alfabetet.  Så fortsatte jeg med vanlige fraser.  Før Bjørn avslutta dagen med verb. Etter undervisningen hadde vi hver dag lunsj sammen før vi gikk hver til oss. I løpet av uka lærte de verb, spørreord, nummer, medlemmer av familien, adjektiv og mye mer. Vi hadde mye øvelser og leker for å øve på den muntlige uttalelsen og lekser hver dag.

Kortskalle....

Da fredagen kom. Var det min tur til å ha en liten undervisningsdel om første hjelp. Vanskelig når spansken er så som så, men med power point skrevet på spansk, gikk det sånn passe bra! Siste dagen Hadde alle med seg en rett hver, så lagde vi buffè.  Også underholdt William oss med sang og musikk. En trivelig avslutning på en veldig bra uke. Vi hadde lært veldig mye og jeg håper vi greide og lære bort litt også:)

Buffè siste kursdag.

Diplom måtte selvfølgelig også deles ut.